Leder oktober 2017

portrett thor olaf askjer

I mange plan- og byggesaker oppleves naboer og ulike interessentgrupper som et forstyrrende element. Som en fellesbetegnelse kan vi kalle dem innbyggere. Mange plansaker blir forsinket som følge av innspill fra innbyggerne, og mange planer må omarbeides som følge av det samme. Det er ikke gitt at resultatet av disse prosessene blir bedre verken for innbyggerne eller for utbyggerne. Finnes det en måte som gjør at vi kan lykkes bedre? Finnes det en mulighet for at alle parter opplever at de har bidratt til noe som blir bedre for samfunnet, uten at det griper unødig inn i den enkeltes interesser?

La meg gjøre det klart med en gang. Plan og bygningsloven er krystallklar på at medvirkning skal skje.

Allerede i lovens formålsparagraf §1-1 kan vi lese at «Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.» Videre sier samme paragraf i fjerde avsnitt at «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter«. Som om det ikke var tydelig nok sier loven i §5-1 «Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning«.

Det loven ikke er like klar på, er hva medvirkning faktisk innebærer. Norsk Eiendom vil gjerne bidra til å bringe klarhet i dette spørsmålet. Men når vi skal se nærmere på dette, må det være en utvetydig forutsetning at medvirkning ikke er det samme som medbestemmelse. Det er utbyggerne som eier tomten og bærer den fulle og hele risiko knyttet til utbyggingen. En naturlig følge er at det er utbygger som skal bestemme hvordan planforslaget skal fremmes. Og det er kommunen som planmyndighet som skal bestemme hvordan planen skal vedtas. Men før både utbygger og kommunen skal fatte sine beslutninger, er det – foruten å være lovpålagt – ganske smart å legge til rette for medvirkning på en elegant måte. Det er ikke enkelt. Men som alltid når vi skal gjøre noe som er vanskelig, må vi forberede oss grundig. Vi må analysere oppgaven, sette på de rette folkene, legge en regi som tjener formålet. Som en forberedelse er det ganske smart midlertidig å flytte inn i innbyggerens hode og hjerte. Hva er det rimelig å forvente at hun tenker og føler? Hvilke sider ved prosjektet vil virke belastende på henne? Finnes det det noe ved prosjektet som faktisk er med på å øke hennes verdier eller brukeropplevelser ved å få nye inn i sitt nabolag? Finnes det noen måte å ansvarliggjøre innbyggeren? Det er faktisk ikke mulig å lykkes med klimautfordringene uten at det fortettes og bygges infrastruktur tett på der folk bor fra før. Kanskje er det rimelig å forvente at alle må ta sin del av belastningen og de fordelene som følger av urbaniseringen.

Jeg har ingen enkel oppskrift på hvordan medvirkning kan skje på en bedre måte. Det er antagelig ikke så dumt å forsøke å skape begeistring for noen sider ved prosjektet. Humør er ofte en mangelvare i slike prosesser. Deretter skal man ta oppgaven på dypeste alvor. Sper man på med stor kreativitet og en romslig porsjon menneskelighet og klokskap tror jeg suksessen ikke er så langt unna.

Lykke til!

Thor Olaf Askjer