Leder august 2019

portrett thor olaf askjer

Strofen av Ola Bremnes er kjent og sitert i mange sammenhenger. Den blir på nytt viktig for meg når jeg følger debatten om hva man skal bruke gamle kulturbygg til – etter at det er bygget nytt. Er det kanskje slik at bygg ikke har noen hensikt i seg selv, men at «hus treng folk»?

Det later til at enhver kommune med respekt for seg selv må ha et nytt kulturhus. I tillegg til den omfattende byggevirksomheten i Oslo, så har f.eks. Bodø, Kristiansand og Hamar alle fått store og til dels prangende kulturhus. De fleste av disse byggene har kapasitet til å romme langt flere enn byenes egne innbyggere. Dermed må man kapre besøkende fra hverandre. Det er ingen tvil om at de nye byggene kan gi ypperlige kulturtilbud og bidra til vitalisering av et lokalmiljø. De vil også kunne trekke turister og besøkende fra fjern og nær. Alt dette til tross: hvorfor bygge sitteplasser som vi aldri har en fair sjanse til å fylle?

Og hva med de gamle kulturbyggene? Noen av dem er utslitte og har liten arkitektonisk verdi. Det er ikke alt man gjorde i gamle dager som var bare bra. Andre av byggene har stor arkitektonisk verdi. Mange av disse ville ikke kunne bygges i dag p.g.a. dagens byggekostnader og manglende kompetanse, og er på mange måter uerstattelige. Likevel sliter man i mange tilfeller med å finne alternativ bruk, og gamle praktbygg kan bli stående tomme og etter hvert forfalle.

Museumsdirektøren vil hevde at de gamle byggene ikke egner seg til moderne kuratering. Biskopen vil hevde at han ikke har nok penger til å holde alle kirkene åpne. Norske kirker har sitteplasser til flere titalls ganger det antall kirkegjengere som stiller opp søndag formiddag og kirkene ligger ikke alltid der folk bor. Teatersjefen vil hevde at det gamle kulturhuset ikke tilfredsstiller dagens krav til akustikk, teknisk rigg og universell utforming.

Alt dette er trolig sant. Men vi kan ikke fortsette å bygge nytt i stort format uten at vi gjør oss opp en skikkelig mening om hva vi skal bruke gamle bygg til.

Det jeg sa innledningsvis – at bygg ikke har noen verdi i seg selv – er sannsynligvis en forenkling. Selv om bygget ikke brukes til noe, kan det jo være vakkert å se på eller ha store kulturhistoriske verdier. Men all erfaring tilsier at bygg som ikke blir brukt, ganske snart vil forfalle. Da har bygningen tapt sin kulturhistoriske verdi, og det er rett og slett sløsing med våre felles ressurser.

En normalt oppegående privat eier av et bygg, vil naturlig fylle bygget med et innhold som skaper inntekter til å dekke avkastning på egenkapitalen. Da må det vedlikehold til, og det trengs noen som er villig til å betale en minimums husleie.

Noen ganger makter ikke eieren dette ansvaret. Da vil som regel kreditorene sørge for at eiendommen selges til andre som bedre ser mulighetene. Her finnes som oftest en sunn dynamikk. Når det gjelder bygg som det offentlige ikke evner å ta vare på, er det ikke alltid man finner gode løsninger. Her må vi som samfunn komme på noe bedre.

Thor Olaf Askjer