Leder oktober 2018

portrett thor olaf askjer

Mange piler peker i retning av at alle skal bo og arbeide konsentrert langs kollektivaksene og i knutepunktene. Dette skaper flere åpenbare dilemmaer. Jeg vil reise tre slike og samtidig forsøke å antyde noen løsninger.

Dilemma 1: Mange presses ut av boligmarkedet fordi «alle» skal bo langs kollektivaksene

Så snart kollektivknutepunktene er utpekt og planer lagt for hvor kollektivlinjene skal gå, stiger tomteprisene momentant i de aktuelle områdene. Noen av de som eier disse tomtene, kan bli «rike» over natten. Eiendommene blir raskt omsatt til markedspris. Fordi slike tomter uansett vil være mangelvare, vil prisene bli høye. Alle ønsker at kvaliteten på disse boligene og næringsbyggene skal være høy. Med høye tomtepriser og høy kvalitet blir boligene dyre. Det blir ikke mulig for yngre familier med normale inntekter å skaffe seg bolig her. Når disse familiene skal søke seg boalternativer i presumptivt rimeligere områder, har boligene i mellomtiden blitt dyrere. Det er fordi det er vedtatt at det ikke skal legges ut nye byggeområder utenfor kollektivaksene.

Løsningen må ligge i at planreserven i kommunen økes. Dessuten må det aldri disponeres areal til utbyggingsformål uten at det samtidig foreligger en tilhørende plan til hvordan infrastrukturen er tenkt løst og finansiert. På denne måten opplever man en sunnere tomteprisutvikling.

Dilemma 2: Vi trenger høye tomtepriser for å lykkes med transformasjon og fortetting

Når det avsettes områder til transformasjon og fortetting, hevdes det ofte at noen gjøres uforholdsmessig rike. Det er ikke alltid tilfelle. Den som bor eller driver næring i disse områdene, har ofte ikke økonomi til å flytte sin virksomhet uten å få meget godt betalt for sin tomt, sine bygg og sine boliger. Dersom de mer eller mindre frivillig skal flytte fordi samfunnet ønsker å benytte deres eiendom til transformasjon og fortetting, er de faktisk helt avhengige av høy tomtepris. Det er heller ikke dumt å høre med grunneierne før arealdisponeringen blir foreslått. Det kan hende det er lett å gjøre smarte tilpasninger som både er til eiers og fellesskapets beste.

Dilemma 3: Kommuner og tettsteder som blir utpekt til kollektivknutepunkt, har ikke råd til å romme veksten

Vekst koster. Det tar lang tid fra en ung familie flytter inn til de bidrar positivt til kommuneøkonomien. I mellomtiden må kommunen investere i infrastruktur. Noe av den tekniske infrastrukturen kan etter gjeldende lov veltes over på utbyggere som igjen velter dette over på boligkjøperen. Boligprisene stiger. Men det meste av den tekniske og hele den sosiale infrastrukturen må kommunen selv besørge og bekoste. Det vil ikke være rom til å løse kostnadene ved vekst gjennom bidrag fra utbyggerne. Jo lengre man kommer fra de store bykjernene, jo vanskeligere blir det å få dette regnestykket til å gå i hop. Det kan ikke være noen annen løsning på dette enn å endre inntektsoverføringene til kommunene. Byvekstavtalene er et skritt i riktig retning, men det monner ikke.

Thor Olaf Askjer