Vi opplever stadig frustrasjon over innspill og krav fra antikvariske myndigheter. Noe som kunne blitt morsomt, blir ofte slitsomt. Hvordan skal vi komme ut av en ond sirkel? Jeg tror at dersom det blir skapt større entusiasme og tydeligere eierskap til kulturarven, vil vi få svaret på hvordan vi best kan ta vare på den. Og når vi har fått svaret på hvordan, vil hva vi skal ta vare på, bli langt mindre omstridt.

Min kone og jeg bor i en vakker bygård fra 1928. Vi liker oss godt der. Kanskje bortsett fra en lørdag på våren og en lørdag på høsten. Da er jeg ikke like sikker på at det er så attraktivt å bo i denne staselige leiligheten. I hver av gårdens 6 leiligheter er det nemlig 176 vindusruter. Disse skal pusses på innsiden og utsiden. I tillegg kommer varevinduer. I alt blir det 416 glassflater som skal pusses vår og høst.

Vi er stolte av bygget. Det forteller en historie om byggeskikk fra 30-tallet. På originaltegningen finner vi både røkeværelse og pikeværelse. Nå er dette blitt TV- og PC-rom respektive. Usikker på om kulturminnemyndighetene mener at slikt er lov?

Vi kan lese av bygget hvordan de fleste av disse 176 rutene overlevde eksplosjonen på Filipstad i 1943. Vi kan se hvordan malmfuruen i vinduene er like frisk i dag som for 90 år siden. Ingen balkong. Ingen garasje i kjelleren. Vi bor der ikke fordi vi må, men fordi vi vil. Vi har ingen planer om å bytte vinduer.

Hvordan så skape eierskap og entusiasme til kulturverdier?

I dag preges sakene ofte av steile fronter. Som eier eller utbygger får du krav mot deg du ofte ikke er motivert for.

For 10 år siden påla byantikvaren å bytte vinduer i et verneverdig bygg med vinduer uten beslag. Nå er disse vinduene råtne.  Jeg er usikker på om eieren av dette bygget tar med seg byantikvarens ve og vel i sin aftenbønn.

Byantikvaren krevde sidehengslede utadslående vinduer i 5. etg i en bygård fra tidlig 1900-tall. Den gang var ikke HMS oppfunnet. Innadslående vinduer fantes ikke i sortimentet. Den gang var det bolignød, slik at folk tok det de fikk. I dag er boligkjøperen ganske så selektiv. Dessuten er forbrukeren sikret forlengs og baklengs av forbrukerlovgivning. Kanskje byantikvaren skulle etablere et eget korps som tar seg av vinduspuss av utadslående vinduer 15 meter over asfalten?

Jeg forstår at detaljer er viktig når man skal ta vare på kulturminner. Men kanskje ville vi oppnå større entusiasme rundt kulturminnevern om vi utviklet litt større forståelse for hverandres synspunkter. Fanatisme er like ille om det gjelder nitid bevaring eller bruk- og kast-mentalitet. Kanskje hadde det ikke vært så dumt om en 1920-modell av et hus ble utstyrt med 2018-modell av en inngangsdør eller hva det måtte være. Det kunne passe seg å referere en strofe fra Ole H Bremnes:

Det sku bo folk i husan, husan e som folk
Folk træng hus og hus treng folk i all si tid

Oppsummert er mitt lille budskap: Moderne mennesker har liten sans for å bli påtvunget løsninger de ikke selv har funnet på. I gamle dager var det mer vanlig ukritisk å rette seg etter det myndighetene sa. «Myndighetene visste nok best». Dessuten hadde vi ikke noe valg. I dag er vi opplært til å tenke sjæl. Om vi kunne skape mer entusiasme for vår kulturarv og mindre tvang, er jeg sikker på at mer ville bli tatt vare på – på en skånsom og brukbar måte.

portrett sort hvitt thor olaf askjer

Thor Olaf Askjer

Adm. direktør i Norsk Eiendom

Thor Olaf har vært administrerende direktør i Norsk Eiendom siden 2009. Han har erfaring fra lederstillinger i JM Norge AS, Byggholt AS, Prosjektfinans AS, Stiftelsen Signo, Mesterhus Tønsberg AL og Kværner Brug AS. De senere år har han sittet i en rekke sentrale råd og utvalg. Samlet har dette gitt ham et solid grunnlag for å uttale seg om ulike bransjetemaer, til støtte for og videreutvikling av eiendomsbransjen. Thor Olaf brenner spesielt for å synliggjøre det samfunnsansvar foreningens medlemmer har, og hvordan bransjen mest effektivt kan bidra til verdifull utvikling av våre byer og tettsteder.

Siste blogginnlegg