Kan man regulere seg til god bokvalitet?

Nylig la Boligvekstutvalget frem sin rapport for byrådsleder Raymond Johansen og byråd Hanna Marcussen i Oslo. Jeg satt selv i utvalget og står bak rapporten. Men det ble ikke åpnet rom i utvalget for å diskutere bokvalitet i en bredere forstand. Det synes jeg er synd, og vil derfor forsøke å reise en debatt om hvordan man oppnår bokvalitet samtidig som man skal bygge en tett by.

Byens politikere og de ulike etatene i kommunen som steller med byutvikling, synes å ha en klokkertro på at et sett av regler sikrer kvalitet. Sterke røster i Boligvekstutvalget synes å være enige i at strenge regler er det beste virkemidlet til å sikre kvalitet. Det ble brukt mye tid i utvalget på å argumentere for liberalisering av reglene. Jeg tror at verken strenge eller liberale regler er særlig egnet for å sikre kvalitet. Reglene er uansett rigide.

Byutvikling er krevende. De aller fleste som driver med profesjonell byutvikling, er meget dyktige. Det gjelder både på utbyggersiden, i Plan- og bygningsetaten og blant rådgiverne. Men med mange rigide regler står man i fare for at dyktigheten blir størst på å turnere reglene. Man blir mindre dyktige på innovasjon og gode løsninger tilpasset den enkelte tomt og den aktuelle brukergruppen.

Mange utbyggere ber om større forutsigbarhet i regelverket og i tolkningen av regelverket. Jeg kan forstå behovet, men resultatet blir at både regelverket og anvendelsen av det blir ytterligere komplisert.

Vi kan se for oss at man lykkes med å fastlegge mange små og store kvalitetselementer i et entydig regelverk. Da har politikerne fått sikret noen kvaliteter og utbyggerne har fått sikret forutsigbarhet. Men vil en rekke detaljerte regler kunne sikre en god helhet i de ulike, unike prosjektene? Er det ikke en stor risiko for suboptimalisering i et slikt regelsett? Tror vi at vi ville like å bo i slike boliger som er planlagt etter et slikt regelverk? Tror vi at vi ville klare å dekke behovet for rimelige boliger med den slags regelverk i bunnen?

Overdreven tro på regelverksmodellen vil fort spille falitt. Jeg synes vi langt på vei er der allerede.

Tror jeg da på utbyggernes frie spillerom? Nei, til det er presset for stort fra deres aksjonærer om profittmaksimering. Fristelsen til å høste kortsiktige gevinster blir for stor for en del. Dessuten skal byggene oppføres i det offentlige rom. Det er flere enn tomteeieren som er berettiget til å mene noe om hvordan byen skal utformes. Dessuten er det noen som skal bo i disse boligene lenge etter at aksjonærene har snudd seg mot nye jaktmarker. Og byggene skal bli stående i et byrom som vil påvirke langt flere enn de som bor der.

Jeg tror imidlertid at utbyggerne vil opptre forsvarlig når de blir utfordret til det.  Hvis vi kunne bli tydeligere på hvilke kvaliteter vi vil prioritere, må det være mulig å utvikle et kvalitetsprogram for den enkelte byggesak. I en slik sammenheng kan byen og utviklerne forhandler seg frem til gode løsninger for begge parter.

Det gis ikke her rom til å finne løsninger basert på en alternativ modell. Men jeg ville gjerne invitere flere kloke hoder til å finne en bedre vei enn den regelbundne veien. Er det noen som vil debattere med meg? Byene våre fortjener en slik debatt!

Thor Olaf Askjer