Leder september 2017

portrett thor olaf askjer

Eiendomsretten er forankret i grunnloven. Selv om eiendomsretten står sterkt i Norge, er den ikke uinnskrenket.

Det er mange lover som legger begrensninger på hva du kan gjøre med eiendommen din. Vi er vel kjent med at Plan- og bygningsloven gir myndighetene vide fullmakter til å bestemme om en eiendom i det hele tatt kan bebygges. Det samme gjelder i hvilken grad og på hvilken måte den kan utnyttes. Samfunnet trenger at eiendomsretten tilpasses offentlighetens interesser. Men hvor grensen skal gå, vil det nok alltid være ulike politiske oppfatninger om. Vi ser også eksempler på at grupper og enkeltpersoner som presumptivt skulle hegne om eiendomsretten, ikke generer seg for å kreve til dels kraftige inngrep i andres eiendomsrett. Slikt er tilfelle når det er spørsmål om deres personlige interesser i form av lys, luft, utsikt eller innsikt. Ja, sågar kreve at privat grunn blir brukt til offentlig park.

Eiendomsutvikling har vært lukrativt. Det skal det også være fordi det er stor risiko forbundet med eiendomsutvikling. Risiko handler om markedsmessige svingninger, reguleringsmessig uforutsigbarhet og betydelig risiko knyttet til selve byggeoppdraget. Risiko vil alltid måtte prises. Det er kunden som til slutt må betale for denne risikoen. Boligkjøperen blir i mange tilfeller skadelidende.

Bare de siste 5 årene har myndighetene gjort små og store utspill som i sum har bidratt til at grunneiere og utbyggere har fått økt sitt kostnadsnivå. Det at eiendom som formuesobjekt gradvis har blitt likestilt med andre aktivaklasser, er i seg selv ikke aldeles urimelig. Når man i flere omganger avskjæres fra å føre gjeldsrenter til skattemessig fradrag, er det mer vanskelig å følge myndighetenes logikk for hvorfor en kapitalintensiv bransje skal beskattes ekstra. Stadig flere kommuner innfører eiendomsskatt. En skatteform som ikke er relatert til inntjening og likviditet, innebærer i mange tilfeller en nedskrivning av eiendomsverdien. Som del av utbygningsavtaler krever kommunen stadig større infrastrukturbidrag fra utbyggerne. De mest grådige kommunene krever sågar å få momsen refundert gjennom justeringsreglene i tillegg til at de krever infrastruktur vederlagsfritt overført til kommunen. Et bystyrevedtak i Oslo forleden krever dessuten at en del av boligutviklingen i Oslo skal skje på ikke-kommersielt grunnlag. Selv om vi er rimelig sikre på at vedtaket ikke vil stå seg rettslig, ser vi på nytt at myndighetene generer seg lite fra å spise av eiendomsverdiene.

Som interessepolitisk organisasjon for utbyggerne er det Norsk Eiendoms oppgave å opplyse om disse forhold. Selv om vi ikke har for vane å stå på barrikadene for å slåss mot enhver forandring, sier vi tydelig ifra i hvert enkelt tilfelle i form av høringsinnspill og deputasjoner til storting og regjering. Når vi nå ser disse tingene i en addert sammenheng, konstaterer vi at det allerede har skjedd store endringer. Selv om disse endringene innebærer økte inntekter for fellesskapet, er det ikke aldeles sikkert at samfunnet er tjent med at eiendomsretten uthules. Over tid vil dette resultere i redusert utbygging, saldering av kvalitet og mangelfullt vedlikehold.  Vi har mye høyere ambisjoner for våre byer og tettsteder. Derfor velger vi å si i fra at musespising av eiendomsretten ikke er bra for noen.

Thor Olaf Askjer