Leder november 2019

Portrett av thor olaf askjer

Norsk Eiendom har i hele sin historie hatt stor oppmerksomhet på effektivitet i plansaker. Det er å håpe at det ikke blir like nødvendig å ha dette høyt på agendaen i all fremtid. Men når vi nå lager handlingsplan for 2020, er det liten tvil om at effektive planprosesser må få sin vel fortjente plass også neste år. 

Vi analyserer stadig hvorfor planprosessene tar så lang tid. Gjennom eget arbeid og gjennom innsats i Bygg 21 har vi forsøkt å endre tenkning og praksis «fra prosess til prosjekt». Vi har introdusert «tegne og regne-modellen». Vi har laget veiledere og faktahefter. Teoretisk burde vi være i mål, men rapporter fra medlemmene slår fast at vi dessverre ikke er det. 

I et nytt, lite studium har vi kartlagt hva som ligger på kommunens hånd og hva som ligger på utbyggers hånd. Det er lett for oss på utbyggersiden å peke på hva kommunen kunne gjøre annerledes. Den listen er lang, men det er ikke alt det er så lett å få gjort noe med. Men vi er i god dialog. 

Men hvordan er det med vår egen innsats – vi som sender inn planer for å få realisert våre mer eller mindre heftige drømmer. Også den listen er lang. Flere av disse sakene burde det være mulig å gjøre noe med. Og for å kunne se oss selv i speilet uten å slå blikket ned, burde vi sørge for at vi selv og våre rådgivere har alt på det tørre. 

Jeg vil i dag peke på to konkrete saker som utbygger virkelig kan gjøre noe med. Jeg stiller det hele i form av noen spørsmål. Svarene får man selv grunne på. 

Til grunn for den første spørsmålsstillingen minner jeg om det faktum at det er bystyret som til syvende og sist bestemmer hvordan byen skal utvikles! 

Har vi som utformer planene tilstrekkelig forståelse og tar vi tilbørlig hensyn til overordnede planer og politiske føringer? Hvis så ikke er tilfelle, skyldes det at utbygger og dens rådgivere ikke kan overordnede planer godt nok? Eller kan det skyldes at utbygger mangler respekt for overordnede planer? Kan det være slik at vi når vi er med i en budrunde om en eiendom innkalkulerer at vi må få betydelig dispensasjon både fra høyde- og breddebestemmelser? 

Til grunn for den andre spørsmålsstillingen, våger jeg den påstand at økt tillit vil bidra til smidigere prosesser og bedre byutvikling. Jeg våger og den påstand at tillitsnivået i mange plansaker er heller lavt. 

Hva om vi setter tillit som en viktig, men dog skjør verdi på dagsorden? Har du noen gang grunnet på hva det er som truer tilliten og hva styrker den? Har jeg gjort mitt for å styrke den? 

Som utbyggerne ønsker vi større fleksibilitet i planene. Det er viktig for utbygger og det kan bli riktig så bra for byen. Fleksible planer fordrer at vi er tilliten verdig. Kan årsaken til at vi ikke får inn den ønskede fleksibiliteten i planene våre ligge i at vi ikke er tilliten verdig? 

Manglende tillit kan skyldes noe vi selv har gjort. Det kan også skyldes noe noen andre i bransjen har gjort. Slik er verden. Som bransje kunne vi kanskje sammen og hver for oss bidra til at tilliten styrkes?  

Thor Olaf Askjer