Harmonisering og fjerning av grensehindringer for et fellesnordisk marked, har vært på agendaen i Nordisk Ministerråd i flere tiår. Gevinstene av harmonisering er store. Byggekostnadene i det enkelte land vil gå ned ved hjelp av industrialisering ved produksjon av byggematerialer, standardisering for utforming av rom, planløsninger og tekniske krav til byggeriet og fri flyt av arbeidskraft på tvers av landegrensene.

Flere utbyggere og entreprenører peker på ulikt regelverk i Norge og Sverige, når de skal forklare forskjellen i byggekostnad i de to landene. Tall fra både Union og AF Gruppen viser at en 60 kvm bolig i Norge er rundt 1–1,7 mill kr dyrere å bygge enn en sammenlignbar bolig i Sverige.

Det er flere momenter som har ført til en økt kostnadsutvikling i Norge sammenlignet med Sverige. Materialkostnader og arbeidstimer på byggeplass de to største kostnadskomponentene. Men i Norge har både statlige myndigheter og kommunene lagt til kvalitetskrav som fører til økte byggekostnader. Både i form av høyere generell boligkvalitet, høyere krav til miljø- og energiytelser, høyere tekniske krav til bygget som helhet og en strengere tolkning av hvordan EUs målsetninger skal innfris. Kostnadssummen av disse kravene fører igjen til et prisnivå hvor også boligkjøper forventer økte overflatekvaliteter i boligen, noe som bidrar til en selvforsterkende kostnadseffekt etter innføringen av ulike krav.

Alle de nordiske landene tolker EUs regelverk ulikt

Og alle har satt ulike krav til minstestandarder for de forskjellige komponentene i nye boliger. For eksempel har ulik tolkning av brannregelverk har gitt ulik dimensjonering av trapperommene i Norden. Spørsmålet om man skal kunne frakte en båre horisontalt fra boenhet til redningsbil har gitt ulike dimensjoneringskrav til både heisrom og trapp.

Også spørsmålet om universell utforming av boliger er også behandlet ulikt. Er det tilstrekkelig at boligen innfrir et akseptabelt funksjonsnivå, frem til beboer kan finne og flytte til en fullverdig universelt utformet bolig, eller skal alle boliger bygges med fullverdige UU-krav? Hvorvidt snusirkel for rullestol skal plasseres foran eller ved siden av toalett, er det arbeidsmiljølovgivningen som avgjør.

Disse forskjellene er bare noen eksempler på hvorfor ulikt regelverk rundt dimensjonering vanskeliggjør en kostnadseffektiv industrialisering av bygningselementer i et fellesnordisk marked, hvor regelverket er basert på ulik tolkning og praktisering av de samme føringene gitt av EU.

Harmonisering kreves nå

Nordisk ministerråd har helt siden etableringen hatt harmonisering av nordiske byggeregler på agendaen, og lenge så det ut til å gå rett vei. For eksempel var regelverk rundt støy mer eller mindre likt på 1980-tallet, frem til ny nordisk standard for støyklassifisering ble vedtatt i 1993. Det ønsket ikke svenskene å forholde seg til, og siden har Sverige hold seg med et avvikende system for støyklassifisering enn de øvrige nordiske landene, som opererer likt. Denne historien kan gjentas på fagområde etter fagområde, og forklare hvorfor ingen av landene har like regler.

Fra myndighetenes side fokuseres det nå på fem områder for harmonisering av regelverk:

1. Tilgjengelighet og universell utforming
2. Eurokoder, dimensjonering og CRT
3. Energi, klimagassutslipp og LCA
4. Brannsikkerhet
5. Helse (lys, støy, radon)

Fra myndighetenes side vil man se til Åland, samtidig som man arbeider parallelt med fem områder for harmonisering av regelverk:

Hvorfor Åland?

Åland ligger i Østersjøen mellom Sverige og Finland, og følger i hovedsak finsk lovgivning. Samtidig er det flere svenske utbyggere til stede, og følger svensk byggregelverk ved oppføring av bygninger på øyene. Sågar kan dansk, norsk eller islandske byggeregler brukes som referanse. Slik fungerer øygruppen som et testebed på hvordan kombinasjonen av nordiske lover og byggeregler kan kombineres i praksis ved nyoppføring av bygg.

For det trenger egentlig ikke være så vanskelig. Hvis et bygningsprodukt eller komponent er tillatt til bruk i et land, bør det også kunne benyttes i nabolandet. Det er tross alt de samme overordnede kriteriene som produktet skal kunne oppfylle.

I dag opplever vi at en komponent som er tillatt i Sverige, må igjennom grundig dokumentasjon og testing i Norge for å bli tillatt her. Svensk dokumentasjon og testing må kunne være tilstrekkelig.

Gjensidig anerkjennelse

Gjensidig anerkjennelse er et etablert prinsipp i EUs indre marked, og betyr at en vare eller tjeneste som lovlig kan selges i en medlemsstat også bør kunne selges i en annen, så lenge den oppfyller et tilsvarende beskyttelsesnivå. Mekanismen brukes allerede med suksess i andre sektorer, men har ennå ikke blitt tatt i bruk i byggebransjen. Her kan det frigjøre en stor del av ressursene som i dag går til dobbel testing og tilpasninger mellom tilsvarende systemer.

I praksis handler det ikke først og fremst om individuelle byggeprodukter, men om tekniske og designmessige krav til bygninger, som brannbeskyttelse, bæreevne, lydmiljø, ventilasjon og energiytelse. Disse kravene er i hovedsak like i hele Norden, men utformes og testes på forskjellige måter. Dette er et krav de fire nordiske bransjeforeningene også står sammen om.