Av Tone Tellevik Dahl, 12. oktober 2023

Hovedinntrykk fra statsbudsjettet

Kort oppsummert opplever vi i Norsk Eiendom at statsbudsjettet er en oppskrift for full stopp i boligmarkedet og økt nedbemanning i næringen. Enkelte progno­ser sier at vi kan miste opp mot 20 % av arbeidsstyrken i bygge­næringens verdikjede. Forrige gang vi så slike tall, tidlig på 90-tallet, tok det 10 år å komme tilbake til nivået før krisen. Dette betyr at det vil kunne se mørkt ut for bolig­bygging i mange år fremover, hvis ikke Stortinget tar innover seg denne realiteten.  Med de negative konsekvensene det vil ha for folk flest, og ikke minst nasjonaløkonomien.

Det er heller ingen sterke virkemidler som vil få fart på klima- og miljøomstil­lingen i byggenæringen. De viser til klimapartnerskapene som er inngått, blant annet med byggenæringen, men ingen nye verktøy eller virkemidler lanseres, tross at vi har stadig kortere tid på oss til å nå målene for 2030.

I min leder i juni pekte jeg på utfordringene de siste års justeringer i skatte­systemet har hatt for vår bransje, og da kanskje særlig de familieeide selska­pene. I statsbudsjettet ligger det strengt tatt an til en ytterligere skatteskjer­pelse på formueskatten ettersom fradragssatsene ikke prisjusteres. Dermed opprettholdes bekymringen til flere av våre medlemmer hva gjelder likviditets­situasjonen knyttet til ønskede nyinvesteringer og miljøoppgraderinger.  

Skal jeg trekke frem to små lyspunkter blir det at formuesfastsettelse for næringseiendom utenfor storbyene endres slik at mange eiendommer i distriktene nå får lavere formuesverdi, i tråd med det vi i Norsk Eiendom har spilt inn ved flere anledninger. Og så var det på høy tid at avskrivningsgrensen for eiendom, både direkte utgiftsføring av kostnad og saldorest, økes fra 15 000 til 30 000 kroner. Beløpet har stått stille siden skattereformen i 1992, samtidig som eiendomsverdiene har fulgt prisstigningen. Så en rimelig grense ville egentlig vært 100 000 kroner, men dette er da en start.

Skatt etter evne?

Å få det brede lag av politikere til å forstå konsekvensene av ens egen skatte­politikk er ingen lett øvelse. Det er også få, om noen, som synes synd på eiendoms­bransjen som sådan. Fra foreningens side er vi ikke opptatt av at noen skal synes synd på oss, men vi er opptatt av å få frem de faktiske effektene skatteendringene har på dem som bygger boliger vi bor i og bygger og eier de bygg vi jobber i.  

Både det offentlige Norge og det private næringsliv er avhengig av at eien­doms­bransjen opplever at de har rammebetingelser som gjør det lønnsomt å bygge boliger og bygg som ulike arbeidsplasser trenger. Derfor blir innret­ningen på skattepolitikken viktig å se på. Hvilke konsekvenser har det for profesjonaliseringen av utleiebransjen at bygg med 49% utleieboliger får saldoavskrivning, mens bygg med 100% utleieboliger ikke får? Hvilke konse­kvenser har det for likviditet i selskaper med dagens innretning på formueskatt og utbytteskatt? Legger skatteinnretningen nå opp til av bransjen kan betale skatt etter evne? Og legger den opp til at vi i bransjen har rammer for investe­ring og satsing utover ordinær drift? Dette er spørsmål vi nå vil utfordre våre politikere med.

Med meg i vesken inn til Stortinget denne høsten har jeg derfor med meg en del regnestykker, som jeg håper kan belyse litt av utfordringen bransjen, og dermed norsk næringsliv, står i nå.  

En sjablongutregning har følgende premiss: En realavkastning på 4 % i både 2021 og 2023 (nominell avkastning på 6 % og inflasjon på 2 % for 2021, og antatt nominell avkastning 7 %, og inflasjon 3 % for 2023. Bakgrunnen for denne forutsetningen er at inflasjonen har økt og det skal reflekteres i eksempelet.)  

Da vil regnestykkene vise at mens man i 2021 betalte 82 % av samlede skatter i prosent av realavkastningen på 4 %, så er tallet i 2023 økt til 112 % av real­avkastningen. Dette fører til at man ikke har midler til å investere i nye prosjek­ter, igangsette større rehabiliteringsarbeider, eller i verste fall, ikke ha likviditet til løpende drift. Det betyr i det følgende at resten av verdikjeden i bygge­næringen får færre oppdrag.  

Ettersom formuesskatten ikke tar hensyn til underliggende inntektsstrøm kan det oppstå situasjoner der skattepliktige må realisere deler av formuen for å imøtekomme formuesskatten. Det kan oppleves som belastende eller urimelig for skattyter, og i strid med skatteevneprinsippet, å måtte realisere formue eller ta opp lån for å betjene formuesskatten. For eiendom betyr det å selge eien­dom, gjerne til utenlandske investorer som slipper formueskatt, eller vurdere å flytte til utlandet.  Er det dette politikerne vil? At lokalt eierskap forvitrer. At aktører med investeringsvilje og evne flytter utenlands?

Det vil ta tid å få vårt budskap til å feste seg, og jeg har liten tro på at vi flytter fjell i neste års statsbudsjett. Likevel haster det i det minste å få til noen justeringer slik at tallene ikke forblir røde over tid, selv med lav avkastning. Derfor bruker foreningen nå en del krefter på dette tema denne høsten.  

En handlingsplan uten gnister

I forbindelse med statsbudsjettet la også regjerningen frem sin handlingsplan for energieffektivisering.  Svært mange av våre innspill er tatt inn, men dess­verre i formuleringer som mangler kraft og forpliktelse.

I regjeringens handlingsplan foreslås det at NVE skal utrede et mål om 10 TWh strømsparing i bygg. Forslag til endrede rammebetingelser inkluderer en utredning av endrede energikrav i TEK, økt støtte til Husbanken for energi­effektivisering i kommunale bygg, 180 millioner ekstra til Enova, samt strengere krav til energieffektivisering i statlige byggeprosjekter. Offentlig forvaltning skal også styrkes gjennom økte midler til NVE, DiBK og Husbanken.

Potensialet for energieffektivisering i yrkesbygg er svært stort. Til tross for at det generelt er færre beslutningstakere per kvadratmeter i yrkesbyggene, og at eiere og driftere er mer profesjonelle, har det frem til nylig vært størst opp­merk­­­­somhet knyttet til energieffektivisering av boligbygg. Vi mener yrkesbyg­gene bør få høyere prioritet i tiltakspakkene, da dette kan gi mest positivt utslag både for kraftbalansen, forsyningssikkerhet og klimaambisjonene.

Vi sier ikke nei takk til midlene som foreslås til Enova og Husbanken. Og det er bra at de vil utrede egne energikrav i TEK for eksisterende bygg. Men tiden for utredninger må snart være forbi. Vi vet hva som virker. Vi trenger handling. I stedet for å slippe opp i regelverket for deling av strøm, bestemme seg for egne energikrav for eksisterende bygg og pøse på med tilskudd, så skal vi nok en gang utrede og drysse ut små-midler. Det blir ikke klimaeffekt av dette innen fristen.

Vi må derfor nok en gang stille vår lit til at Stortinget tar tak og sørger for konkrete endringer som bidrar til at vi lettere, og mindre konfliktfylt kan nå klimamålene vi har satt for 2030.  Og så håper jeg at vi kan bidra til økt forståelse for de økonomiske rammebetingelsene vi har pr i dag ikke fremmer innovasjon og utvikling i den bransjen som resten av norsk arbeids- og boligmarked er avhengig av.